Den indre kritikeren

Om den strenge stemmen som aldri er helt fornøyd

De fleste av oss kjenner den. Stemmen som sier at vi ikke gjorde det godt nok, at vi burde ha forstått bedre, at andre nok ser hvor lite vi egentlig strekker til. For noen er den en sjelden gjest. For andre er den nesten konstant til stede – en lavmælt, kritisk kommentar til alt man gjør.

Det som gjør den indre kritikeren så virkningsfull, er at den sjelden kjennes som en stemme. Den kjennes som sannhet. Som om det bare er slik det er.

Hvor kommer den fra?

Vi blir ikke født med en indre kritiker. Den bygges opp over tid, ofte av stemmer vi en gang hørte utenfra – fra foreldre, lærere, miljøer eller en kultur med høye krav. Som barn tar vi til oss disse stemmene for å forstå hva som forventes av oss og hvordan vi skal høre til. Etter hvert flytter de innover og blir til vår egen måte å snakke til oss selv på.

Paradokset er at kritikeren ofte oppstod som et forsøk på beskyttelse. Hvis jeg er hard nok mot meg selv først, slipper jeg kanskje andres kritikk. Hvis jeg presser meg selv nok, blir jeg kanskje god nok til å bli akseptert. Det som en gang var en strategi for å være trygg, blir med årene en kilde til slitenhet.

Når blir den en belastning?

En viss grad av selvkritikk kan være nyttig. Den kan hjelpe oss å reflektere over egne handlinger og lære av dem. Problemet oppstår når stemmen blir for sterk og for konstant – da slutter den å hjelpe oss og begynner å tære i stedet.

For mange viser det seg som lav selvfølelse, skamfølelse, et stadig prestasjonspress, eller vansker med å kjenne hva man egentlig trenger. Og ofte er den indre stemmen blitt så automatisk at man knapt legger merke til den lenger – den oppleves bare som sannheten om hvordan man er.

Når den forkler seg som ambisjon

Mange jeg møter, kjenner ikke umiddelbart igjen at de har en hard indre kritiker – fordi de har lært å kalle den noe annet. «Jeg har bare høye standarder.» «Jeg vil bare gjøre det skikkelig.» Og det kan se ut til å virke: de får til mye, leverer, fungerer godt på utsiden.

Men under overflaten koster det. Det er forskjell på å strekke seg mot noe fordi man ønsker det, og å drive seg selv av frykt for å ikke være nok. Den siste varianten gir sjelden ro, uansett hvor mye man oppnår – for kritikeren flytter bare målstreken.

Det handler ikke om å «tenke positivt»

Å arbeide med den indre kritikeren handler ikke om å overdøve den med positive bekreftelser. De fleste merker fort at det ikke virker – kritikeren lar seg ikke lure.

Det som derimot gjør en forskjell, er å bli kjent med den. Hvor kommer den fra? Hvem sin stemme er det egentlig? Hva er den redd for skal skje hvis den tier? Når vi forstår kritikeren innenfra, mister den noe av sin selvfølgelige makt. Den blir én stemme blant flere, ikke selve sannheten om deg.

Derfra kan noe nytt vokse frem: en måte å møte deg selv på som er mer realistisk, og mer vennlig. Ikke fordi du har sluttet å bry deg om å gjøre ting godt, men fordi du ikke lenger trenger å være hard mot deg selv for å gjøre det.

Mange oppsøker psykolog nettopp fordi selvkritikk og prestasjonspress over tid blir for tungt å bære. I terapi kan vi utforske hvordan mønsteret har utviklet seg, og hvordan du kan møte deg selv på en annen måte. Jeg tilbyr samtaleterapi i Oslo sentrum for voksne som ønsker å arbeide med selvfølelse, stress eller relasjonelle utfordringer.

Kjenner du igjen den strenge stemmen? Du er velkommen til å ta kontakt for en uforpliktende prat om hvordan vi kan arbeide med dette sammen.