Den indre kritikeren

Om den strenge stemmen som aldri er helt fornøyd

De fleste av oss kjenner den.

Stemmen som sier at vi ikke gjorde det godt nok. At vi burde ha forstått bedre. At andre nok ser hvor lite vi egentlig strekker til.

For noen er den en sjelden gjest. For andre er den nesten alltid der – en lavmælt kommentar til alt man gjør.

Det som gjør den så virkningsfull, er at den sjelden kjennes som en stemme.

Den kjennes som sannhet.

Hvor kommer den fra?

Vi blir ikke født med en indre kritiker.

Den bygges opp over tid, ofte av stemmer vi en gang hørte utenfra – fra foreldre, lærere, miljøer med høye krav.

Som barn tar vi dem til oss for å forstå hva som forventes av oss, og hvordan vi skal høre til. Etter hvert flytter de innover og blir til vår egen måte å snakke til oss selv på.

Paradokset er at kritikeren ofte oppstod som beskyttelse.

Er jeg hard nok mot meg selv først, slipper jeg kanskje andres kritikk. Presser jeg meg nok, blir jeg kanskje god nok til å bli akseptert.

Det som en gang var en strategi for å være trygg, blir med årene en kilde til slitenhet.

Kritikeren har flere stemmer

Selvkritikk ser ikke lik ut hos alle. Den indre kritikeren kan ta ulike former – og mange kjenner igjen flere av dem.

Den som driver deg. Den som aldri lar deg hvile i det du har fått til, men straks flytter målstreken. «Bra, men du kunne gjort mer.» Den kler seg ofte ut som ambisjon, og kan se ut til å virke – du leverer, du presterer, du fungerer godt på utsiden. Men under overflaten koster det, for den gir sjelden ro, uansett hvor mye du oppnår.

Den som sammenligner. Den som hele tiden måler deg mot andre, og alltid finner deg for liten. Andre virker tryggere, flinkere, mer vellykkede – og du blir stående igjen med en følelse av å komme til kort.

Den som dømmer. Den hardeste av dem. Den sier ikke bare at du gjorde noe dårlig, men at du er feil. Her går kritikken fra handling til person, fra «dette mislyktes jeg med» til «det er noe galt med meg». Det er denne formen som er tettest knyttet til skam.

Den som beskytter. Den som kritiserer deg på forhånd, for at ingen andre skal rekke det først. Hvis jeg allerede vet alt som er galt med meg, kan ingen overraske meg med det. Den kjennes hard, men kommer egentlig fra et ønske om å skåne deg.

Å kjenne igjen hvilken stemme som er sterkest hos deg, er ofte et første skritt. For da blir den lettere å få litt avstand til – den blir noe du har, ikke noe du er.

Hva kritikken retter seg mot

Den indre kritikeren går løs på ulike deler av oss.

For noen handler det mest om ferdigheter og prestasjoner. En følelse av aldri å være dyktig nok, av at det man får til, ikke teller.

For andre rettes den mot utseende og kropp. En vedvarende, kritisk vurdering av hvordan man ser ut, ofte målt mot et ideal ingen egentlig når.

Og for noen treffer den selve personligheten. Da handler det ikke om noe man gjorde eller hvordan man ser ut, men om hvem man er: en følelse av å være feil på et grunnleggende plan.

Det siste er gjerne det som gjør mest vondt – for da er det ikke en handling som kritiseres, men mennesket selv.

Når blir den en belastning?

Litt selvkritikk kan være nyttig. Den kan hjelpe oss å se egne handlinger og lære av dem.

Problemet oppstår når stemmen blir for sterk, og for konstant.

Da slutter den å hjelpe, og begynner å tære.

For noen viser det seg som lav selvfølelse. For andre som skam, et stadig prestasjonspress, eller vansker med å kjenne hva man egentlig trenger.

Og ofte er den blitt så automatisk at man knapt legger merke til den lenger.

Den oppleves bare som sannheten om hvordan man er.

Hva kritikken egentlig beskytter mot

Ofte ligger det skam under selvkritikken.

Skam er følelsen av at det er noe grunnleggende galt med meg – ikke at jeg gjorde noe galt, men at jeg er gal. Kritikeren kan forstås som en måte å håndtere eller foregripe nettopp den følelsen på: er jeg hard nok mot meg selv først, slipper jeg kanskje å kjenne skammen fullt ut – eller at andre skal se den.

Innenfor emosjonsfokuserte og medfølelsesbaserte perspektiver er dette godt beskrevet. Leslie Greenberg, en av grunnleggerne av emosjonsfokusert terapi, har vist hvordan selvkritikk ofte er en indre konflikt – en del av oss som dømmer en annen – og hvordan arbeid med slike selvkritiske splittelser kan åpne for å bearbeide skammen som ligger under. Paul Gilbert, som har utviklet medfølelsesfokusert terapi, beskriver selvkritikk som tett knyttet til skam og til kroppens trusselsystem, og hvordan en mildere, mer omsorgsfull indre stemme kan virke beroligende der kritikken bare skjerper.

Men skam er ikke alltid hele forklaringen.

Selvkritikk kan også springe ut av angst og et behov for kontroll – å kritisere seg selv for å føle at man har grep om en utrygg verden. Den kan være et forsøk på å bevare tilknytning: å være flink og feilfri nok til å beholde andres kjærlighet. Og noen ganger er den rett og slett krav vi overtok fra omgivelsene, uten at det først og fremst handler om skam.

Funksjonen varierer altså. Men felles er at kritikeren nesten alltid forsøker å beskytte oss mot noe – selv når den for lengst har sluttet å hjelpe.

Det handler ikke om å tenke positivt

Å arbeide med den indre kritikeren handler ikke om å overdøve den med positive bekreftelser.

De fleste merker fort at det ikke virker. Kritikeren lar seg ikke lure.

Det som derimot gjør en forskjell, er å bli kjent med den.

Hvor kommer den fra? Hvem sin stemme er det egentlig? Hva er den redd for skal skje hvis den tier?

Når vi forstår kritikeren innenfra, mister den noe av sin selvfølgelige makt.

Den blir én stemme blant flere.

Ikke selve sannheten om deg.

Et mildere forhold til seg selv

Derfra kan noe nytt vokse frem.

En måte å møte seg selv på som er mer realistisk, og mer vennlig. Ikke fordi du har sluttet å bry deg om å gjøre ting godt, men fordi du ikke lenger trenger å være hard mot deg selv for å få det til.

Mange oppsøker psykolog nettopp fordi selvkritikk og prestasjonspress over tid blir for tungt å bære. I terapi kan vi utforske hvordan mønsteret har utviklet seg, og hvordan du kan møte deg selv på en annen måte.

Kjenner du igjen den strenge stemmen? Du er velkommen til å ta kontakt for en uforpliktende prat.