Om tilknytning, sårbarhet og hvordan vi forsøker å beskytte oss i nære relasjoner
De fleste av oss ønsker å ha mennesker vi kan være nær, stole på og føle oss trygge sammen med. Samtidig kan nettopp de relasjonene som betyr mest for oss, også vekke sterke følelser av usikkerhet og frykt.
Noen blir svært urolige når en partner trekker seg unna, svarer mindre eller virker følelsesmessig utilgjengelig. Andre opplever et økende behov for avstand når noen kommer for nær, stiller forventninger eller ønsker større følelsesmessig åpenhet.
Det kan virke motsetningsfullt at vi både lengter etter nærhet og forsøker å beskytte oss mot den. Men i nære relasjoner blir vi også sårbare. Når et annet menneske får betydning for oss, åpner vi samtidig for muligheten til å bli avvist, skuffet eller forlatt.
Hvordan vi håndterer denne sårbarheten, henger blant annet sammen med erfaringene vi har gjort oss i tidligere relasjoner.
Hvorfor gjør nærhet oss sårbare?
Å knytte seg til andre innebærer en viss grad av avhengighet. Vi blir berørt av hvordan den andre møter oss, og av om vedkommende er tilgjengelig når vi trenger støtte, omsorg eller bekreftelse.
Dette er ikke et uttrykk for svakhet, men en grunnleggende del av det å være menneske.
Gjennom tilknytningssystemet søker vi nærhet og trygghet hos mennesker som betyr noe for oss, særlig når vi opplever stress, usikkerhet eller fare. Allerede tidlig i livet begynner vi å utvikle forventninger til hvordan andre vil møte oss når vi trenger dem.
Når vi gjentatte ganger erfarer at andre er tilgjengelige, lydhøre og til å stole på, kan det bidra til en grunnleggende opplevelse av trygghet. Vi lærer at vi kan søke støtte når vi trenger det, og samtidig utforske verden på egen hånd.
Dersom nærhet derimot har vært forbundet med uforutsigbarhet, avvisning, kritikk eller overveldende forventninger, kan vi utvikle andre måter å håndtere behovet for kontakt på.
Disse erfaringene kan få betydning for hvordan vi senere tolker og reagerer på det som skjer i nære relasjoner.
Når vi blir redde for å bli avvist eller forlatt
For noen blir usikkerhet omkring den andres tilgjengelighet særlig vanskelig å tåle.
En melding som ikke blir besvart, en endring i tonefall eller et ønske om å være alene kan vekke sterk uro. Oppmerksomheten rettes mot tegn på at noe er galt, og det kan bli vanskelig å tenke på noe annet før kontakten er gjenopprettet.
I slike situasjoner kan behovet for bekreftelse bli sterkt. Man kan forsøke å komme nærmere, søke forsikringer om at relasjonen er trygg, eller bli sint og fortvilet når den andre ikke responderer slik man håper.
Det som utenfra kan fremstå som krevende eller overdrevne reaksjoner, kan innenfra oppleves som forsøk på å håndtere en truende følelse av å miste kontakten med et viktig menneske.
Ofte handler det ikke bare om det som skjer her og nå, men også om hvilken betydning situasjonen får. En midlertidig avstand kan oppleves som et tegn på at man ikke er viktig eller ønsket, eller vekke frykt for at den andre skal trekke seg helt bort. For noen handler utryggheten særlig om å bli avvist eller ikke være god nok. For andre er det først og fremst frykten for å miste en viktig relasjon som blir aktivert. Ofte kan begge deler være til stede samtidig.
Når slike følelser aktiveres, kan det bli vanskeligere å skille mellom det vi faktisk vet om den andres intensjoner, og det vi frykter at avstanden betyr.
Når avstand blir en måte å beskytte seg på
Andre reagerer på følelsesmessig sårbarhet ved å trekke seg unna.
De kan oppleve nærhet som noe godt og ønskelig, men samtidig kjenne ubehag når en relasjon blir mer forpliktende, eller når den andre uttrykker behov for støtte og følelsesmessig tilgjengelighet.
For noen kan det være vanskelig å kjenne igjen eller formidle egne behov. Andre kan oppleve at det å være avhengig av noen innebærer en risiko for å miste selvstendighet, kontroll eller frihet.
Da kan avstand fungere som en måte å regulere ubehaget på.
Man kan bli mer opptatt av den andres feil, kjenne seg irritert over forventninger om nærhet eller få et sterkt behov for å klare seg selv. Noen trekker seg særlig unna når det oppstår konflikter eller sterke følelser.
Dette betyr ikke nødvendigvis at ønsket om nærhet er fraværende. Behovet kan være der, men det kan være forbundet med erfaringer som gjør det vanskelig å gi det plass.
Å holde en viss følelsesmessig avstand kan da oppleves tryggere enn å risikere avvisning, skuffelse eller tap av kontroll.
Mønstrene vi tar med oss inn i nye relasjoner
Tilknytningsteori beskriver hvordan erfaringer fra nære relasjoner kan bidra til å forme forventningene vi har til oss selv og andre.
Men det betyr ikke at vi kan deles inn i noen få faste personlighetstyper.
De fleste mennesker har ulike måter å håndtere nærhet og avstand på, og reaksjonene våre kan variere avhengig av hvem vi er sammen med, hvordan relasjonen utvikler seg, og hvilke belastninger vi står i.
En person som vanligvis opplever seg trygg i relasjoner, kan bli svært urolig sammen med en partner som er uforutsigbar eller følelsesmessig utilgjengelig. På samme måte kan en som tidligere har strevd med nærhet, oppleve større trygghet i en relasjon preget av stabilitet og gjensidighet.
Det er derfor viktig å forstå relasjonelle mønstre i sammenheng med det som faktisk skjer mellom menneskene som er involvert.
Våre reaksjoner er ikke bare uttrykk for noe vi bærer med oss fra fortiden. De formes også av erfaringene vi gjør oss i nåtid.
Når beskyttelsen skaper nye vanskeligheter
Strategiene vi bruker for å beskytte oss mot følelsesmessig smerte, kan noen ganger bidra til å opprettholde nettopp den utryggheten vi forsøker å unngå.
Den som er redd for å bli forlatt, kan bli så opptatt av å sikre kontakten at den andre opplever press og trekker seg unna. Den som beskytter seg gjennom avstand, kan på sin side bli vanskelig å nå, slik at partneren blir stadig mer urolig og søker mer kontakt.
Slik kan det utvikle seg mønstre der begges forsøk på å skape trygghet bidrar til å forsterke den andres utrygghet.
Det betyr ikke at begge alltid har like stort ansvar for det som skjer. Noen relasjoner er preget av reell utilgjengelighet, uforutsigbarhet eller manglende gjensidighet. Det er viktig å kunne skille mellom reaksjoner som først og fremst springer ut av egne forventninger og erfaringer, og reaksjoner på faktiske forhold i relasjonen.
Samtidig kan det være nyttig å undersøke hvordan vi selv bidrar til samspillet, og hva som skjer med oss når vi opplever at nærheten står på spill.
Å våge nærhet uten å miste seg selv
Trygghet i nære relasjoner handler ikke om å være fri for usikkerhet, eller om aldri å bli redd for å miste noen.
Det handler snarere om å kunne romme noe av den sårbarheten som følger med å være glad i et annet menneske, uten at frykten får styre hvordan vi handler.
Det innebærer blant annet å kunne uttrykke behov og følelser, tåle at den andre ikke alltid er tilgjengelig, og bevare kontakten med seg selv når det oppstår avstand eller uenighet.
Det handler også om å kunne ta imot omsorg og støtte, uten å oppleve det som et tap av selvstendighet.
For mange utvikles denne tryggheten gradvis gjennom erfaringer med relasjoner der det er plass til både nærhet og forskjellighet, der misforståelser kan snakkes om, konflikter kan repareres og begge parters behov blir tatt på alvor.
Trygghet betyr ikke at vi alltid får den responsen vi ønsker, men at relasjonen over tid gir oss grunn til å stole på at vi betyr noe for hverandre.
Hvordan kan psykoterapi hjelpe?
I psykoterapi kan man utforske hvordan tidligere relasjonelle erfaringer har påvirket måten man forholder seg til nærhet, avstand og følelsesmessig sårbarhet på.
Det kan innebære å bli mer oppmerksom på hvilke situasjoner som vekker frykt, hva man forestiller seg at den andres handlinger betyr, og hvordan man forsøker å beskytte seg når utryggheten oppstår.
Ofte kan det være viktig å undersøke følelsene som ligger under reaksjonene. Bak sinne, tilbaketrekning eller et sterkt behov for bekreftelse kan det finnes frykt, sorg, skam eller en lengsel etter å bli møtt og forstått.
Gjennom å få bedre kontakt med disse følelsene og forstå hvordan de henger sammen med egne erfaringer, kan det bli mulig å møte både seg selv og andre på nye måter.
Den terapeutiske relasjonen kan også gi erfaringer med å uttrykke behov, vise sårbarhet og håndtere uenighet innenfor en trygg og forutsigbar ramme.
Målet er ikke å bli uavhengig av andre, eller å slutte å bry seg om hvordan man blir møtt.
Det handler om å utvikle større frihet til å være i nære relasjoner, uten at frykten for avvisning, for å bli forlatt eller for å miste sin selvstendighet får bestemme hvordan vi forholder oss til andre.
Å være trygg i en relasjon betyr ikke at vi ikke trenger den andre. Det betyr at vi i større grad kan våge å være avhengige av hverandre, uten å miste oss selv.
Kjenner du deg igjen? Bestill time her for å utforske dette nærmere.
