Om perfeksjonisme, selvkritikk og følelsen av aldri å være god nok
Å være pliktoppfyllende, ambisiøs og opptatt av å gjøre ting ordentlig er egenskaper som ofte blir verdsatt. Det kan bidra til mestring, utvikling og gode prestasjoner. Men for noen blir ønsket om å gjøre det bra også en kilde til betydelig indre press.
Det som utenfra ser ut som høy arbeidskapasitet, ansvarsfølelse og selvdisiplin, kan på innsiden være drevet av en vedvarende frykt for å gjøre feil, skuffe andre eller ikke strekke til. Selv når man lykkes, kan tilfredsheten være kortvarig. Oppmerksomheten flyttes raskt til det som kunne vært gjort bedre, eller til neste oppgave som må mestres.
Når følelsen av egen verdi blir tett knyttet til det vi presterer, kan det bli vanskelig å kjenne seg god nok, uavhengig av hva vi faktisk får til.
Når prestasjoner blir et mål på egen verdi
Det er forskjell på å ha høye ambisjoner og å oppleve at man må prestere for å ha det bra med seg selv.
Sunn ambisjon kan springe ut av interesse, engasjement og et ønske om å utvikle seg. Perfeksjonisme er derimot ofte kjennetegnet av at kravene til egen innsats blir rigide, og at feil eller mangler får uforholdsmessig stor betydning.
For den som strever med dette, handler det ikke nødvendigvis om å ville være best. Det kan like gjerne handle om å unngå følelsen av å være utilstrekkelig.
En oppgave som er løst på en god måte, kan likevel oppleves som mislykket dersom den ikke ble gjennomført perfekt. Ros kan være vanskelig å ta imot, mens kritikk eller antydninger til misnøye kan bli værende lenge.
Etter hvert kan det utvikle seg en opplevelse av at man stadig må bevise sin verdi på nytt. Det man allerede har oppnådd, gir liten varig trygghet.
Hvordan utvikles et slikt mønster?
Måten vi vurderer oss selv på, utvikles i samspill med andre. Gjennom oppveksten gjør vi oss erfaringer med hva som gir anerkjennelse, hva som vekker kritikk, og hvilke sider ved oss selv som blir møtt med interesse og aksept.
Noen har vokst opp i miljøer der det ble lagt stor vekt på prestasjoner, dyktighet eller det å oppføre seg riktig. Andre har erfart at det å være selvstendig, hjelpsom eller lite krevende var en måte å bevare nærheten til viktige omsorgspersoner på.
Det behøver ikke å ha vært uttalte forventninger om å prestere. Barn er oppmerksomme på stemninger, reaksjoner og subtile signaler fra menneskene de er avhengige av. De kan gradvis utvikle en forståelse av hva som forventes av dem, og tilpasse seg deretter.
For noen blir det å være flink en måte å oppnå anerkjennelse på. For andre blir det en måte å unngå kritikk, konflikt eller avvisning.
Slike tilpasninger kan ha vært både forståelige og hensiktsmessige i den sammenhengen de oppstod. Vanskelighetene oppstår når de etter hvert blir så automatiserte at man fortsetter å stille de samme kravene til seg selv, også når omgivelsene ikke lenger gjør det.
Perfeksjonisme har imidlertid ikke én enkelt årsak. Temperament, personlighet, sosiale forventninger og senere livserfaringer spiller også inn.
Den indre kritikeren som drivkraft
Mange som stiller svært høye krav til seg selv, har også en streng indre dialog.
Den kan komme til uttrykk gjennom tanker som «Dette burde jeg klart bedre», «Nå kommer de til å se at jeg ikke er flink nok» eller «Jeg kan ikke tillate meg å gjøre feil».
Selvkritikken kan oppleves som nødvendig. Noen er redde for at de skal miste motivasjonen, bli mindre ansvarlige eller slutte å utvikle seg dersom de blir mer vennlige mot seg selv.
På den måten kan den indre kritikeren få en viktig funksjon: Den forsøker å holde oss skjerpet, forberedt og beskyttet mot nederlag.
Problemet er at den samme strategien også kan opprettholde en vedvarende følelse av utilstrekkelighet. Når vi stadig leter etter egne feil og mangler, blir det vanskelig å registrere det vi faktisk mestrer.
Over tid kan selvkritikken bidra til både angst, nedstemthet og utmattelse.
Når det blir vanskelig å kjenne egne behov
Et sterkt prestasjonsorientert mønster handler ikke bare om forholdet til arbeid og oppgaver. Det kan også prege hvordan vi forholder oss til egne følelser og behov.
Den som er vant til å være flink, ansvarlig og tilpasningsdyktig, kan ha utviklet en sterk oppmerksomhet mot hva som forventes utenfra, men mindre kontakt med hva vedkommende selv ønsker eller trenger.
Det kan bli vanskelig å sette grenser, si nei eller prioritere hvile uten dårlig samvittighet. Noen merker først at de er slitne når kroppen begynner å protestere. Andre opplever at de ikke klarer å slappe av, selv når de har fri.
Hvile kan kjennes som noe som må fortjenes, snarere enn som et grunnleggende behov.
Dette kan også påvirke relasjoner. Dersom egenverdet er tett knyttet til å være hjelpsom, kompetent eller den som har kontroll, kan det bli vanskelig å vise usikkerhet eller be andre om støtte.
Man kan bli godt kjent som den som alltid stiller opp, men samtidig kjenne seg alene med det som er vanskelig.
Hvorfor er det så vanskelig å senke kravene?
Fra utsiden kan løsningen virke enkel: Stille lavere krav, gjøre mindre og akseptere at godt nok er godt nok.
Men dersom prestasjonene har fått en viktig psykologisk funksjon, kan det å slippe opp kontrollen vekke betydelig ubehag.
Å gjøre noe halvveis kan utløse skam. Å si nei kan vekke skyldfølelse. Å vise usikkerhet kan oppleves som en risiko for å miste andres respekt eller anerkjennelse.
Det handler derfor ikke nødvendigvis om manglende evne til å prioritere eller organisere tiden. For noen berører det mer grunnleggende spørsmål om egenverdi, trygghet og tilhørighet.
Når en bestemt måte å være på gjennom lang tid har bidratt til å skape forutsigbarhet og beskytte mot vanskelige følelser, kan det oppleves truende å endre den, selv om man samtidig er sliten av å leve slik.
Hvordan kan psykoterapi hjelpe?
I psykoterapi kan man undersøke hvordan de høye kravene til en selv har utviklet seg, og hvilken funksjon de har fått.
Det kan handle om å bli mer oppmerksom på den indre kritikeren, men også om å forstå hva som ligger bak den. Hvilke følelser vekkes når man ikke lykkes? Hva betyr det å skuffe noen? Hva er man redd skal skje dersom man ikke lenger er den som alltid mestrer?
Ofte kan det være viktig å utforske tidligere relasjonelle erfaringer og hvordan disse fortsatt påvirker måten man forholder seg til seg selv og andre på.
Samtidig kan terapi bidra til å utvikle større toleranse for usikkerhet, feil og ufullkommenhet. Det kan innebære å øve på å sette grenser, gi plass til egne behov og erfare at relasjoner kan tåle at man ikke alltid lever opp til egne eller andres forventninger.
Målet er ikke å slutte å være ambisiøs, ansvarlig eller engasjert. Det er heller ikke å gi opp ønsket om å gjøre ting godt.
Det handler om å utvikle et friere forhold til egne prestasjoner, der innsats og mestring fortsatt kan være viktige, uten at følelsen av egen verdi står og faller på resultatet.
Å være flink kan være en verdifull egenskap. Men det bør ikke være en forutsetning for å kjenne seg verdifull.
Kjenner du deg igjen? Bestill time her dersom du ønsker å utforske dette nærmere.
