Når livet skifter form

Om mening, resonans og det vi skaper sammen

Noen ganger oppstår spørsmålet om mening nettopp når livet forandrer seg.

Et forhold tar slutt. Vi flytter til et nytt sted. Studietiden er over og arbeidslivet begynner. Venner etablerer familier og får andre rytmer enn oss selv. Barna blir voksne og flytter hjemmefra. Et langt arbeidsliv går mot slutten.

Overgangene kan være ønsket eller uønsket. Noen innebærer tap, andre representerer noe vi lenge har sett frem til. Ofte rommer de begge deler.

Felles for dem er at noe som tidligere organiserte livet, ikke lenger gjør det på samme måte.

Det kan være lett å tenke at det først og fremst er rutinene vi mister. Men kanskje mister vi også noe mindre synlig: sammenhenger der mening tidligere oppstod mer eller mindre av seg selv.

Et annet menneske å planlegge helgen sammen med. Et studiemiljø der vi delte interesser og retning med andre. Venner som spontant var tilgjengelige. Barn som trengte oss i hverdagen. En arbeidsplass der noen ventet på det vi kunne bidra med.

Når slike sammenhenger forandres, kan vi plutselig bli mer oppmerksomme på et spørsmål som tidligere ikke trengte noe eksplisitt svar:

Hva er det som gjør livet mitt meningsfullt nå?

Når friheten også blir et ansvar

Livsoverganger kan åpne nye muligheter. Men friheten som oppstår når gamle strukturer løsner, kan også ha en tyngde.

Plutselig skal vi selv finne ut hva dagene skal inneholde. Hvem vi vil være sammen med. Hva vi ønsker å engasjere oss i. Hva vi skal glede oss til.

I vår tid finnes det et sterkt ideal om at hvert enkelt menneske skal skape et liv som oppleves riktig og meningsfullt for akkurat dem. Vi oppfordres til å finne våre verdier, følge interessene våre, prioritere det som gir oss energi og ta ansvar for egen livskvalitet.

Det ligger mye verdifullt i dette.

Men det kan også etterlate oss med et betydelig ansvar.

For hva hvis vi ikke vet hva som gir mening? Hva hvis vi gjør alle de riktige tingene – oppsøker mennesker, finner aktiviteter, tar initiativ og fyller kalenderen – men likevel savner noe?

Da kan også mening bli et prosjekt vi opplever at vi burde lykkes med.

Jeg må finne noe som engasjerer meg. Jeg må bygge nye relasjoner. Jeg må skape et liv jeg trives med. Jeg må sørge for at livet mitt betyr noe.

Men kanskje er det noe ved selve denne forestillingen som ikke stemmer.

Kanskje mening ikke er noe vi kan skape helt alene.

Å bety noe utenfor seg selv

Mennesket er grunnleggende relasjonelt. Vi blir til i møte med andre og fortsetter gjennom livet å være avhengige av forbindelser til mennesker og verden omkring oss.

Derfor er det kanskje heller ikke overraskende at mening ofte handler om mer enn hva som føles godt eller interessant for oss selv.

For mange finnes det en dyp erfaring av mening i å kjenne at det betyr noe at man er her.

At noen blir glad når man kommer. At det man gjør på jobb har betydning for et annet menneske. At noen ønsker å høre hva man tenker. At man tar vare på noe man opplever som verdifullt. At det finnes mennesker, steder eller sammenhenger som ville vært litt annerledes uten ens tilstedeværelse.

Dette er noe annet enn å måtte være uunnværlig.

Behovet for å være nødvendig kan tvert imot gjøre oss sårbare for å knytte egen verdi til det å hjelpe, bære eller ta ansvar for andre. Å ha betydning trenger ikke innebære at andre ikke klarer seg uten oss.

Det handler snarere om å erfare at det finnes forbindelseslinjer mellom vårt eget liv og verden utenfor.

Resonans - når noe svarer

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa bruker begrepet resonans om en bestemt måte å stå i forhold til verden på.

I en resonant erfaring blir vi berørt av noe utenfor oss, samtidig som vi selv kan svare.

Det kan skje i møte med et annet menneske, men også med natur, musikk, kunst, arbeid, kunnskap eller en aktivitet vi er engasjert i. Noe når frem til oss. Det vekker interesse, følelser eller bevegelse – og vi responderer med noe av oss selv.

Det avgjørende er at denne forbindelsen ikke fullt ut kan kontrolleres.

Vi kan oppsøke konserten, gå turen, melde oss på kurset eller møte et annet menneske. Men vi kan ikke bestemme oss for at noe skal berøre oss.

Resonans kan ikke produseres på kommando.

Og nettopp derfor blir det problematisk dersom vi opplever oss eneansvarlige for å skape den.

Mening oppstår mellom oss

Kanskje undervurderer vi hvor mye mening som vanligvis oppstår i dialog.

Når vi lever tett på andre mennesker, blir vi stadig utsatt for noe vi ikke selv har funnet på. Noen foreslår noe. Trenger noe. Forteller oss noe. Blir begeistret for noe vi aldri ville oppsøkt alene. Vi svarer, lar oss påvirke, protesterer eller blir med.

Slik får livet retninger vi ikke kunne ha konstruert på egen hånd.

Det samme kan skje i andre fellesskap. På en arbeidsplass, blant venner, i et fagmiljø eller gjennom et felles prosjekt blir mening til i en kontinuerlig utveksling mellom oss selv og andre.

Når slike forbindelser forandres, kan det derfor være noe mer enn selskap vi savner.

Vi kan savne noen eller noe å være i dialog med om livet.

Noe utenfor oss selv som bringer noe inn, som stiller spørsmål vi ikke hadde tenkt på, som inviterer oss et sted vi ikke hadde planlagt å gå – og som avlaster oss fra å være den eneste forfatteren av vårt eget liv.

Når livet ennå ikke har funnet sin nye form

Kanskje er det derfor livsoverganger kan oppleves så urolige.

Det gamle har mistet noe av sin kraft, mens det nye ennå ikke har rukket å bli betydningsfullt.

Vi kan være fristet til raskt å fylle tomrommet. Finne nye aktiviteter. Lage planer. Bestemme oss for hva den neste fasen skal handle om.

Noen ganger er det nettopp det vi trenger.

Men kanskje må det også finnes rom for en periode der vi ikke vet.

For mening lar seg ikke alltid beslutte. Nye forbindelser trenger tid før de får betydning. Et nytt sted må leves i før det kjennes som hjemme. Nye relasjoner må få historie. En ny livsfase må kanskje erfares før vi vet hva den skal være.

Oppgaven er da kanskje ikke å finne det riktige svaret på spørsmålet Hva skal gi livet mitt mening nå?

Kanskje kan vi begynne et annet sted.

Hva berører meg?

Hvor kjenner jeg meg levende?

Hva eller hvem opplever jeg meg forbundet med?

Hvor finnes det noe jeg ønsker å svare på - og noe som svarer meg tilbake?

Vi trenger å kunne være alene og stå i vårt eget liv. Men vi er heller ikke skapt for å eksistere som lukkede verdener.

Noe av det meningsfulle oppstår nettopp i bevegelsen mellom oss og det som finnes utenfor oss.

Mellom å kunne stå på egne ben - og å la oss berøre.

Mellom å forme våre egne liv - og å la livet komme oss i møte.