Å være nær uten å miste seg selv

Om grenser, enmeshment og differensiering i nære relasjoner

Noen ganger vet vi godt hvor grensen vår går. Vi vet at vi ikke har lyst. At vi ikke har kapasitet. At vi trenger mer plass, ønsker noe annet eller rett og slett vil si nei. Likevel kan det være vanskelig å stå i grensen når vi merker at den andre blir skuffet.

Kanskje endrer stemmen seg litt. Et ansiktsuttrykk blir annerledes. En melding virker kortere enn vanlig. Eller den andre sier direkte at han eller hun er lei seg. Og nesten før vi rekker å tenke, kommer uroen:

Har jeg gjort noe galt?
Var jeg for avvisende?
Burde jeg forklare meg bedre?
Burde jeg kanskje bare si ja likevel?

For noen blir denne oppmerksomheten på andres reaksjoner så sterk at egne behov blir vanskelige å holde fast i.

Å bry seg om er ikke det samme som å være ansvarlig for

Vi påvirker hverandre i nære relasjoner. Det skal vi også gjøre. Å legge merke til at noen vi er glad i blir lei seg, og å ønske å ta hensyn til det, er ikke i seg selv et tegn på uklare grenser. Empati, gjensidighet og vilje til å justere seg etter hverandre er viktige deler av gode relasjoner. Men det finnes en forskjell mellom å bry seg om hvordan et annet menneske har det og å oppleve seg ansvarlig for hvordan den andre har det.

Når dette skillet blir uklart, kan den andres følelsesmessige reaksjon begynne å fungere som informasjon om hva vi selv bør gjøre.

Hvis den andre blir skuffet, må jeg kanskje ha vært egoistisk.

Hvis den andre blir sint, burde jeg kanskje ha formulert meg annerledes.

Hvis den andre blir lei seg når jeg sier nei, burde jeg kanskje egentlig ha sagt ja.

På denne måten kan en annens reaksjon få større betydning enn vår egen opplevelse av hva som er riktig for oss.

Når grensene mellom “meg” og “deg” blir uklare

Et begrep som kan være relevant i slike relasjoner, er enmeshment. Begrepet brukes om relasjonelle mønstre der grensene mellom mennesker blir uklare og det er liten plass til individuell autonomi. Det kan bli vanskelig å vite hvor mitt ansvar slutter og ditt begynner.

Kan jeg ønske noe annet enn deg uten at det betyr at jeg avviser deg?

Kan jeg være uenig med deg uten at relasjonen står i fare?

Kan du være skuffet over valget mitt uten at jeg må endre det?

Kan jeg ha behov for avstand og samtidig være glad i deg?

I relasjoner med uklare grenser kan forskjellighet lett oppleves som en trussel mot nærheten. Da kan det føles tryggere å tilpasse seg enn å risikere den andres misnøye.

Når vi lærer å følge med på andre

Slike mønstre kan utvikle seg tidlig. Barn er avhengige av de voksne rundt seg og naturlig opptatt av signalene deres. Men noen barn får særlig mye trening i å følge med på hvordan foreldrene har det.

Det kan være fordi en forelder lett blir såret, sint, urolig eller overveldet. Kanskje barnet opplever at det blir dårlig stemning når det protesterer, trekker seg unna eller ønsker noe annet. Kanskje forelderen trenger mye trøst eller bekreftelse. Eller kanskje barnet bare gradvis lærer at det er enklere og tryggere når alle har det bra.

Barnet kan da bli svært oppmerksomt på små tegn hos andre: et skifte i stemmen, et ansiktsuttrykk, stillhet, irritasjon eller avstand.

Dette trenger ikke være en bevisst strategi. Det kan etter hvert bli en selvfølgelig måte å orientere seg i relasjoner på:

Hvordan har du det? Er du fornøyd med meg? Er det noe jeg bør gjøre?

Problemet er ikke at barnet lærer empati. Problemet oppstår dersom oppmerksomheten på den andre gjør det vanskeligere å oppdage og uttrykke egne følelser, behov og grenser.

Når mønsteret følger med inn i voksenlivet

Senere kan dette vise seg på ganske hverdagslige måter.

Du sier ja når du egentlig ønsker å si nei.

Du bruker mye tid på å formulere en grense så skånsomt som mulig.

Du forklarer og begrunner valgene dine lenge, fordi et enkelt “det passer ikke for meg” føles for hardt.

Du kjenner skyld når du prioriterer noe annet enn det den andre ønsker.

Du blir urolig hvis noen virker avvisende eller misfornøyde etter at du har sagt fra.

Eller du begynner å tvile på et valg som egentlig kjentes riktig, så snart noen reagerer på det.

Det kan også oppstå et annet mønster: Når nærhet oppleves som forbundet med krav, ansvar eller tap av egen plass, kan avstand bli den enkleste måten å beskytte seg på.

Da kan relasjoner begynne å føles som et valg mellom to ytterpunkter: enten tilpasser jeg meg og mister noe av meg selv, eller så trekker jeg meg unna for å få puste.

Men det finnes et rom mellom sammensmeltning og avstand.

Differensiering – å være nær og samtidig være seg selv

I familieterapi brukes begrepet differensiering om evnen til å bevare kontakten med seg selv samtidig som man er følelsesmessig knyttet til andre. Å være differensiert betyr ikke å være selvtilstrekkelig, uberørt eller uavhengig av andre mennesker.

Det betyr heller ikke at vi aldri skal tilpasse oss eller gjøre noe for andres skyld. Nære relasjoner innebærer kompromisser, omsorg og gjensidig avhengighet. Forskjellen ligger i at tilpasningen kan være et valg, snarere enn noe vi opplever at vi må gjøre for å regulere den andres følelser eller sikre relasjonen.

Jeg kan høre at du er skuffet, uten straks å måtte gjøre skuffelsen borte.

Jeg kan forstå hvorfor du ønsker noe annet, uten at det betyr at jeg må endre mening.

Jeg kan være glad i deg og samtidig trenge mer avstand enn du gjør.

Jeg kan ta følelsene dine på alvor uten å gjøre dem til fasiten på hva jeg bør gjøre.

Differensiering handler slik om å kunne romme to subjektive virkeligheter samtidig:

Du kan være deg. Jeg kan være meg. Og vi kan fortsatt høre sammen.

Den vanskeligste delen kommer ofte etter at grensen er satt

Derfor handler det å sette grenser ikke bare om å lære de riktige ordene. For mange er det forholdsvis enkelt å vite hvordan et tydelig nei burde formuleres. Det vanskeligste skjer etterpå.

Det er å tåle at den andre blir skuffet.

Å tåle at noen er uenig.

Å tåle at det kanskje blir litt dårlig stemning.

Å tåle impulsen til å forklare enda mer, sende en ny melding eller trekke grensen tilbake.

Og ikke minst: å tåle dårlig samvittighet uten automatisk å tolke følelsen som bevis på at man har gjort noe galt.

Følelser forteller oss noe viktig om vår historie og om det som skjer i oss. Men de er ikke alltid presise moralske dommer.

Hvis du gjennom mange år har lært at andres misnøye betyr at du bør justere deg, kan skyldfølelsen komme nettopp når du begynner å gjøre noe annerledes. Da kan ubehaget noen ganger være et tegn på at du bryter med et gammelt mønster – ikke på at den nye handlingen er feil.

Gode grenser handler også om nærhet

Grenser blir noen ganger fremstilt som noe vi setter mot andre: å si nei, beskytte tiden vår eller trekke en strek.

Men gode grenser kan også gjøre nærhet mulig.

Når jeg kan være i en relasjon uten stadig å måtte gi avkall på egne behov for å bevare den, trenger jeg heller ikke nødvendigvis å trekke meg langt unna for å få plass til meg selv.

Jeg kan bli værende og være tydelig.

Jeg kan bry meg om hvordan du har det uten å overta ansvaret for følelsene dine.

Jeg kan endre mening fordi det du sier betyr noe for meg – men ikke bare fordi det er vanskelig å tåle at du er skuffet.

Og kanskje er det nettopp dette gode grenser skal hjelpe oss med:

Ikke å bli mindre avhengige av andre.

Ikke å slutte å ta hensyn.

Men å kunne være nær et annet menneske uten å miste kontakten med egne følelser, behov og grenser.

Å utvikle tydeligere grenser og tryggere måter å være i nære relasjoner på kan ta tid. For mange handler det ikke bare om å forstå egne mønstre, men om å få nye erfaringer med å uttrykke egne behov, tåle forskjellighet og være nær andre uten å miste kontakten med seg selv.

Hvis du kjenner deg igjen i dette og ønsker å utforske egne relasjonsmønstre sammen med en psykolog, er du velkommen til å ta kontakt.