Sorg som ikke får plass

Om tvetydige tap, «ambiguous loss» og sorgen som ingen helt ser

Vi forbinder ofte sorg med døden. Når noen vi er glad i dør, vet både vi og omgivelsene at vi sørger. Det finnes ritualer, blomster, begravelser og kondolanser. Sorgen får et språk og en plass.

Men noen av livets største sorger ser helt annerledes ut.

De handler om mennesker som fortsatt lever, men som på en eller annen måte ikke lenger er tilgjengelige. Om relasjoner som tok slutt uten forklaring. Om kjærlighet som aldri fikk bli til noe. Om sykdom som gradvis forandrer et menneske vi er glad i. Om foreldre som ikke lenger er de samme etter demens eller hjerneslag. Om barnet man aldri fikk. Om fremtiden man trodde skulle bli ens.

Disse tapene kan være like smertefulle som et dødsfall, men de blir ofte ikke møtt på samme måte. Kanskje får du høre at du må «komme deg videre», at «det var jo bare et forhold», eller at du burde være takknemlig for det du fortsatt har.

Da kan sorgen bli ensom.

Når tapet mangler en avslutning

Den amerikanske familieterapeuten Pauline Boss har beskrevet dette som ambiguous loss – tvetydig tap.

Det er en form for tap hvor det ikke finnes en tydelig avslutning. Personen kan være fysisk borte, men psykisk til stede. Eller fysisk til stede, men psykisk forandret eller utilgjengelig.

Kanskje venter du fortsatt på en melding som aldri kommer.

Kanskje går livet videre rundt deg, mens en del av deg fortsatt står igjen et annet sted.

Kanskje finnes det ingen grav å besøke, ingen begravelse å delta i, ingen dato som markerer at noe faktisk tok slutt.

Da kan sorgen bli vanskelig å forstå – også for deg selv.

Sorg over det som kunne blitt

Noen ganger sørger vi ikke bare over det vi har mistet, men over det vi aldri fikk.

Et forhold som sluttet før det egentlig begynte.

Drømmen om en familie.

Et yrkesliv kroppen ikke lenger tillater.

Muligheter som gradvis forsvant.

Denne typen sorg handler ofte om fremtiden. Om alle de historiene vi hadde begynt å skrive inni oss.

Når fremtiden forandres, må vi også sørge over den personen vi trodde vi skulle bli.

Når andre ikke forstår sorgen

Psykologer bruker også begrepet disenfranchised grief – sorg som ikke blir sosialt anerkjent.

Det kan være sorgen etter en ekskjæreste mange mener du burde være ferdig med.

Et svangerskap som endte tidlig.

Et kjæledyr.

Et vennskap.

Et komplisert forhold til en forelder.

Eller sorgen over et menneske som fortsatt lever, men som sykdom, rus eller psykiske vansker har gjort utilgjengelig.

Når omgivelsene ikke forstår hvor stort tapet oppleves, kan sorgen bli dobbelt belastende. Du mister ikke bare det som var viktig for deg – du mister også opplevelsen av å bli forstått.

Sorg trenger ikke en løsning

Mange kommer til terapi fordi de tenker at de burde vært ferdige med sorgen.

De blir bekymret fordi den fortsatt dukker opp måneder eller år senere.

Men sorg følger sjelden en rett linje.

Den beveger seg. Den kommer nærmere og trekker seg unna. Noen dager kjennes livet lett igjen, før en lukt, en sang eller et tilfeldig sted plutselig åpner noe på nytt.

Det betyr ikke nødvendigvis at noe er galt.

Ofte betyr det bare at noe betydningsfullt har skjedd.

Å gi sorgen et språk

Noe av det viktigste som kan skje i terapi, er ikke at sorgen blir mindre med én gang.

Det er at den blir forståelig.

Når vi finner ord for det som har skjedd, kan vi begynne å forstå hvorfor det gjør så vondt. Vi kan se sammenhenger mellom tapet, reaksjonene våre og historien vår. Gradvis kan sorgen få en plass i livet, uten å fylle hele livet.

Målet er ikke å glemme.

Målet er at det som har vært viktig, kan få fortsette å være en del av deg – uten at smerten trenger å styre alt.

Kanskje er sorgen et uttrykk for kjærlighet

Vi lever i en kultur som ofte er opptatt av å komme videre.

Men kanskje er ikke sorg først og fremst et problem som skal løses.

Kanskje er sorg prisen vi betaler for å ha vært glad i noen.

Og kanskje er det ikke alltid veien ut av sorgen som er viktigst, men å bli møtt av et annet menneske som tør å være der sammen med deg.

Hvis du bærer på en sorg som føles vanskelig å forstå, eller som andre rundt deg ikke helt ser, kan terapi være et sted hvor den får den plassen den trenger.

Du er velkommen til å ta kontakt for en uforpliktende prat om hvordan jeg kan hjelpe.

Dette er et følsomt tema. Opplever du sorgen som overveldende eller vanskelig å stå i alene, kan jeg hjelpe deg å finne riktig støtte.