Gammel visdom om sinnet
En inngang til serien om ro og nærvær
Lenge før psykologien fantes som fag, satt mennesker og undersøkte sitt eget sinn.
De spurte om mange av de samme tingene vi spør om i dag: Hvorfor reagerer vi som vi gjør? Hvordan finner vi ro i et urolig indre? Hvordan lever vi et liv som henger sammen?
En av de eldste og mest gjennomarbeidede svarene på dette finner vi i yogatradisjonen. Og da mener jeg ikke først og fremst det vi i dag forbinder med yoga.
Mer enn fysiske øvelser
I vesten er yoga blitt nesten ensbetydende med kropp og bevegelse - stillinger på en matte. Men det er bare én liten del av en mye større helhet.
Klassisk yoga beskrives gjennom åtte “ledd” - et slags veikart for hvordan vi kan forholde oss til oss selv, til andre og til eget sinn. De fysiske øvelsene er bare ett av disse åtte leddene. Resten handler om noe ganske annet enn smidighet.
De åtte leddene, kort fortalt
De første to handler om hvordan vi lever og forholder oss til verden og oss selv.
Yama dreier seg om holdningen vår til andre - blant annet ikke-skade, ærlighet, og det å ikke klamre seg til mer enn man trenger. Niyama dreier seg om forholdet til oss selv - som indre renhet, tilfredshet, selvstudium og det å kunne gi slipp.
Så følger de mer kjente: asana, kroppen og holdningen, og pranayama, pusten og hvordan vi regulerer den.
Deretter vendes oppmerksomheten gradvis innover. Pratyahara er å trekke sansene innover, bort fra ytre støy. Dharana er konsentrasjon – å samle oppmerksomheten på ett punkt. Dhyana er meditasjon, en mer vedvarende, rolig oppmerksomhet. Og til sist samadhi, en tilstand av dyp fordypelse og helhet.
Lagt sammen er dette altså ikke en treningsform, men en hel måte å nærme seg det å være menneske på.
Gammel innsikt, gjenkjent i moderne psykologi
Det slående er hvor mye av dette moderne psykologi på sett og vis har gjenoppdaget - med andre ord, og ut fra forskning, men med påfallende like innsikter.
Tanken om å vende oppmerksomheten mot her og nå ligner det vi i dag kaller oppmerksomt nærvær. Det å ikke klamre seg til utfall, ligner det vi i terapi kaller aksept. Ikke-skade, vendt innover, er nær beslektet med selvmedfølelse - motgiften mot den indre kritikeren. Selvstudium ligner den reflekterende holdningen som er kjernen i mye terapi. Og pusten, som tradisjonen tilla så stor vekt, vet vi i dag virker direkte på nervesystemet vårt.
Jeg tror ikke de gamle tradisjonene og moderne psykologi sier nøyaktig det samme. Men de berører ofte det samme menneskelige - fra hver sin kant.
Hva denne serien vil
I tekstene som følger, vil jeg utforske noen av disse ideene - ikke som åndelig lære, men som gammel visdom om sinnet, sett gjennom et psykologisk blikk.
Det er en interesse jeg har med meg både som psykolog og fra min egen fordypning i yoga, og jeg er nysgjerrig på nettopp møtet mellom de to: hva en gammel, kontemplativ tradisjon kan minne oss om, og hva moderne psykologi kan hjelpe oss å forstå.
Målet er det samme som ellers i arbeidet mitt: ikke å gi ferdige svar, men å åpne for litt mer ro, og litt mer forståelse for oss selv.
Du er velkommen til å følge med videre i serien – og til å ta kontakt om du ønsker å arbeide med ro og nærvær sammen med en psykolog.
